Jeg har lest flere innlegg fra kvinner som sier at de ikke er fysisk tiltrukket av kjæresten sin. Akkurat den delen forklarer de ganske tydelig. Det jeg sitter igjen og lurer på, er hvorfor de fortsatt er sammen med ham.
Jeg spør kvinner fordi det er deres innlegg jeg har kommet over, ikke fordi dette bare kan gjelde dem. Jeg vil gjerne forstå hvordan et sånt forhold oppleves for den som er i det.
Jeg skjønner godt at man kan falle for personligheten og omsorgen til noen uten å kjenne særlig fysisk tiltrekning i starten. Jeg tror også at følelsene våre kan forandre hvordan vi ser på kjæresten. Et menneske kan bli mer tiltrekkende etter hvert som man blir glad i dem og får det godt sammen.
Men innleggene jeg stusser over, virker ikke som beskrivelser av en litt usikker start. Noen sier at utseendet til kjæresten ikke vekker noe i dem. Andre sier rett ut at de misliker det. Enkelte liker heller ikke berøring, eller blir ukomfortable når han tar initiativ til intimitet.
Det høres vanskelig ut for begge, selv om jeg ikke vet hva de har fortalt hverandre. Jeg blir sittende og lure på hva som får dem til å fortsette forholdet, dag etter dag.
Håper de at tiltrekningen skal komme etter hvert? Har den i så fall vokst noe siden de ble sammen? Eller venter de fortsatt på noe de ennå ikke har kjent?
Eller gir forholdet så mye omsorg, selskap og trygghet at fysisk tiltrekning betyr mindre? Jeg forstår at de tingene har stor verdi. Det jeg sliter med å forstå, er hvordan det fungerer når selve nærheten føles uønsket.
Og hva vet han? Har de snakket åpent om dette? Har han samme forståelse av forholdet som henne, eller ville innlegget kommet som et sjokk?
Jeg vil ikke gjette på motivene til folk jeg aldri har møtt. Det er nettopp disse delene innleggene lar stå ubesvart. Hvis du er i et slikt forhold: Hvordan håper du at framtiden deres skal bli, og vet kjæresten din at det er den framtiden du ser for deg?
