Før jeg dro utenlands på oppdrag, spurte kona mi hva jeg syntes om at hun skulle ta en tatovering. Jeg svarte ærlig: Jeg liker dem virkelig ikke. Jeg har aldri sett en tatovering på en kvinne som jeg har syntes var fin.
Samtidig sa jeg at jeg ikke bestemmer over kroppen hennes. Det var hennes valg. Men hun hadde spurt hva jeg følte, så jeg la ikke skjul på hvor sterkt jeg mente det. Hun sa at hun ikke skulle ta noen.
Så kom jeg hjem. Der var den, tvers over underarmen hennes.
Etter elleve års ekteskap hadde jeg ikke trodd at en tatovering skulle få meg til å tvile så mye. Likevel vender jeg stadig tilbake til den samtalen. Hun visste hva jeg mente, sa at hun ikke skulle gjøre det, og gjorde det mens jeg var borte. Jeg sliter med forskjellen mellom det hun sa, og det jeg kom hjem til.
Gjennom årene har vi begge gjort ting fordi den andre har bedt om det. Jeg har tenkt at det er en del av ekteskapet vårt: Vi tar hensyn til hverandres ønsker, også når vi ikke deler dem. Nå lurer jeg på om vi har forstått dette forskjellig.
Det ligger en annen skuffelse der også. I år brukte jeg altfor mye på bursdagsgaven hennes, 1500 pund. Noen uker senere fikk jeg bare et kort til min egen bursdag. Hun hadde ikke engang skrevet i det. Jeg vet at det var mitt valg å bruke så mye penger. Likevel gjorde det vondt å få et kort uten en eneste personlig hilsen.
Hun prøver å gjøre det godt igjen. Det ser jeg. Men følelsen av at mine ønsker teller mindre, slipper ikke taket. Når jeg forestiller meg at hun ber meg om noe, kjenner jeg allerede at jeg får mindre lyst til å strekke meg for henne.
Det bekymrer meg også. Overreagerer jeg, eller har jeg begynt å legge merke til en skjevhet som allerede var der? Hun gjør en innsats, og jeg blir fortsatt sittende og se på underarmen hennes og lure på hva jeg egentlig er så lei meg for.
