Jeg har aldri blitt bedratt, men i det siste har jeg begynt å lure på om trofasthet er noe folk mener alvor med bare så lenge det ikke koster dem noe. Den tanken dukket opp for omtrent et år siden, da jeg oppdaget at søsteren min hadde et følelsesmessig forhold til en annen enn mannen sin.
Så vidt jeg vet, skjedde det aldri noe fysisk. Men det var meldinger og følelser som gikk utover et vanlig vennskap. Det var nok til å rokke ved noe hos meg. Særlig fordi det var henne.
Hun er elleve år eldre enn meg, og jeg har sett opp til henne så lenge jeg kan huske. Hun har alltid vært tydelig på hva hun mener om utroskap. Det var uakseptabelt. Jeg kunne ikke forestille meg at hun ville godtatt det fra en partner, langt mindre at hun skulle gjøre noe sånt selv.
Da jeg tok det opp med henne, ville jeg at hun skulle innrømme hva som foregikk. Jeg tror jeg ventet å høre den samme klare holdningen jeg hadde hørt før, selv om det denne gangen gjaldt henne selv.
I stedet sa hun at det var normalt. Hun elsket fortsatt mannen sin, men ville føle seg levende igjen. Plutselig satt hun der med forklaringer og unnskyldninger jeg aldri hadde trodd skulle komme fra henne.
Det er svaret hennes som har blitt sittende. Det hadde vært vondt å oppdage hva hun gjorde og så høre henne innrømme at hun hadde gått over en grense. Men det var vanskeligere å høre henne omtale det som noe helt vanlig.
Jeg vet at én erfaring med søsteren min ikke kan fortelle meg hvordan alle andre er. Likevel merker jeg at tvilen følger med når jeg tenker på forhold.
Jeg vil tro at folk kan elske hverandre, fortsette å være tiltrukket av hverandre og velge å være trofaste gjennom et liv sammen. Jeg vil kjenne meg trygg på at det finnes.
Er det fortsatt mange som tror på det og faktisk lever sånn? Eller viste søsteren min meg noe vanlig som jeg bare ikke hadde sett før?
