Kona mi sendte en melding til en mann på Facebook og skrev at han var kjekk. Han er visst innholdsskaper. Da jeg tok det opp med henne, sa hun at hun jo aldri kom til å møte ham uansett.
For henne virket det som en forklaring som burde være nok. For meg var den ikke det.
Vi har vært gjennom mye, og tillit er ikke noe som kommer lett mellom oss. Den historien har betydning for hvordan jeg reagerte. Meldingen dukket ikke opp i et ekteskap der jeg allerede følte meg helt trygg.
Det som plager meg, er at hun tok direkte kontakt. Hun så en mann hun syntes var kjekk, og valgte å fortelle ham det. Jeg vet ikke om hun håpet på noe svar, eller om hun forventet noe som helst. Men at hun aldri kommer til å møte ham, forklarer ikke hvorfor hun ville sende meldingen.
Slik hun reagerer, virker det som hun mener at det er harmløst fordi det ikke er noen reell mulighet for at de møtes. Jeg kan forstå at hun ser det sånn uten at det får meg til å føle meg bedre. Avstanden mellom dem endrer ikke at hun tok kontakt.
Nå er hun sint fordi jeg er sint, og samtalen har blitt vanskeligere enn selve oppdagelsen. Jeg tok opp noe hun hadde gjort som såret meg. Etterpå satt jeg igjen med følelsen av at det var reaksjonen min vi skulle diskutere.
Jeg har kalt det gaslighting fordi jeg føler meg avvist og begynner å tvile på min egen reaksjon. Men det ordet løser heller ikke uenigheten. Hun mener fortsatt at hun ikke har gjort noe galt, og jeg er fortsatt såret.
Jeg sier ikke at et kompliment beviser utroskap, eller at jeg vet hva hun mente med meldingen. Jeg lurer på om det er urimelig av meg å bli sint for det som faktisk skjedde. Hun kommer stadig tilbake til at hun aldri skal møte ham. Jeg kommer stadig tilbake til at hun kontaktet ham.
