Noen ganger snakker vi i over en time, bare for å høre hvordan det går. Han er en kollega jeg aldri har møtt ansikt til ansikt, og nå er jeg redd jeg begynner å bli betatt av ham. Han har også en kjæreste han har vært sammen med lenge. Det har ikke endret seg selv om samtalene våre har blitt noe av det hyggeligste med arbeidsdagen min.
Jeg er 35, han er 32. Vi jobber i hvert vårt land og har blitt nære venner det siste året. Først handlet praten om jobb. Nå snakker vi om familien, interesser, irritasjon på jobben, interne vitser og tilfeldige tanker. Vi sender meldinger gjennom hele arbeidsdagen. Et sted underveis sluttet han å være bare en kollega jeg kom godt overens med.
Jobben vår er mentalt krevende. Det er en lettelse å ha noen som både forstår den og får meg til å le. Jeg slipper å forklare hele bakgrunnen før jeg kommer til det som irriterte meg. Vi vet hva den andre snakker om. Og når vi legger jobben til side, har vi fortsatt mye å si hverandre. Jeg setter pris på vennskapet i seg selv.
Jeg legger særlig merke til hvor mye han forteller uten at jeg spør. Han virker ikke like åpen med de andre kollegene. Slik jeg oppfatter ham, er han ganske nøye med hvem han bruker tid og oppmerksomhet på. Det er godt å være en han velger å snakke med. Samtidig blir det lett å legge litt ekstra i alt sammen når jeg først har begynt å bli betatt.
Men det at jeg føler meg spesiell, betyr ikke at han prøver seg på meg. Kanskje ser han en nær venn som gjør en slitsom arbeidsdag bedre. Kanskje hører jeg noe mer i de samme samtalene fordi jeg selv har begynt å ønske det. Jeg vet ikke hvordan det er for ham. En times prat forteller meg at vi liker å snakke sammen, men ikke om han også er tiltrukket av meg.
Jeg går på dater uten å ha noe fast forhold, så vennskapet med ham er ikke det eneste som skjer i livet mitt. Likevel merker jeg hvor lett det er å være meg selv med ham. Alle de små, hverdagslige samtalene kan skape en nærhet som nesten overrasker meg. Vi har aldri vært i samme rom. Det er godt å ha ham der i løpet av dagen. Derfor er det heller ikke så lett å avfeie det jeg føler.
Jeg liker ikke uttrykket «kona på jobben», selv om jeg skjønner hvorfor det dukker opp i hodet mitt. Det setter navn på nærheten uten å svare på hvor grensene går når den ene allerede har en partner. Jeg ønsker ikke å ødelegge forholdet hans. Jeg skulle bare gjerne forstått hvilke grenser han selv ser for et vennskap som har blitt så nært.
Foreløpig håper jeg at betattheten går over. Hvis den ikke gjør det, må jeg kanskje trekke meg litt unna, selv om det betyr mindre kontakt med en venn jeg er glad i. I et år har vi hatt så mye å snakke om. Jeg vil nødig at følelsene mine skal bli grunnen til at vi må snakke mindre.
