Jeg har snakket med kvinner på utesteder. Omtrent tre ganger, tror jeg. Alle gangene var det de som kom bort til meg, så strategien min er foreløpig ganske avhengig av at noen andre tar første steg.
Et behagelig opplegg. Litt ustabil drift.
Jeg synes selv jeg ser ganske bra ut. Det ligger til og med bilder i innleggshistorikken min hvis noen vil undersøke påstanden. Men det å være fornøyd med utseendet har ikke gjort det lettere å gå bort til noen og si hei.
Det er akkurat der jeg blir redd.
Når jeg ikke står midt i det, virker det å starte en samtale ganske overkommelig. Folk gjør det jo hele tiden. Men så er jeg på et utested og vurderer å gå bort til en kvinne, og plutselig føles de få meterne som en strekning som krever grundige forberedelser.
De samtalene jeg faktisk har hatt, viser at jeg klarer å prate når noen først tar kontakt. Jeg bare venter på at hun skal åpne døra, holde den og helst vinke meg inn også.
Jeg har ingen historie om kvelden jeg endelig tok mot til meg og fant den perfekte åpningsreplikken. Så langt har jeg vært for nervøs til å gå bort til noen selv. De tre gangene kvinner kom bort til meg, er hele erfaringsgrunnlaget.
Så hvordan begynner man egentlig å snakke med en kvinne på et utested når man er vant til å være den som blir kontaktet? Hvordan ser et helt vanlig, respektfullt første hei ut i praksis?
Jeg kunne tenke meg å bidra med noe mer enn å være mulig å finne.
