Jeg begynte på et fysioterapisenter i juli etter å ha pådratt meg en strekk under trening. Planen var å bli bra igjen. Jeg hadde ikke regnet med at behandlingen også skulle omfatte et eget håndtrykk.
Til å begynne med småpratet vi bare. Hun er utadvendt og snakker med mange pasienter når hun har litt ledig tid, så jeg la ikke noe spesielt i det. Jeg var en av dem som var tilgjengelige for en prat, og jeg møtte dessuten opp jevnlig.
Mot slutten av august snakket vi mer sammen. Vi hilste og ga hverandre en knokehilsen. Hun begynte også å tilby hjelp med noen av apparatene og spørre om jeg hadde det komfortabelt. Det hadde ikke engang min egen fysioterapeut spurt om, så det la jeg merke til.
Så kom september, og hun foreslo at vi skulle gjøre håndtrykket til Spider-Man og Ned hver gang vi møttes, som bestevenner. Den vanlige knokehilsenen hadde tydeligvis gjort sitt.
Hun ble mer leken også, med små skøyerstreker og mer uformell berøring. Det plaget meg ikke. Hun var morsom, og det var en hyggelig avledning når jeg tross alt var der fordi noe gjorde vondt.
Jeg likte at hun var omsorgsfull. Hun var også smart og lett å le sammen med. På et tidspunkt sluttet samtalene våre å være bare en måte å få tiden til å gå mellom øvelsene på.
Samtidig var hun jo hyggelig med andre pasienter også. Det prøvde jeg å huske hver gang jeg begynte å lure på om det lå noe mer bak.
Så fikk hun vite at jeg var blitt bra og ikke skulle komme tilbake uken etter. Da spurte hun om jeg brukte Instagram. Hun fikk også bekreftet at vi var like gamle.
Jeg hadde egentlig sett for meg at vi skulle gå hver vår vei så snart muskelen var i orden. Nå virket det som vi kanskje kunne holde kontakten. Hva slags kontakt, var mer uklart.
Jeg er dårlig til å ta hint. Et spesialtilpasset håndtrykk har ikke gjort meg bedre. Er hun interessert i meg, eller har jeg fått en venn som tar hilsener alvorlig? Jeg vil gjerne vise interesse tilbake. Jeg prøver bare å finne ut hvilken interesse det er snakk om.
