Selv når jeg har uforpliktende sex, liker jeg nærhet. Ansikt mot ansikt, med mulighet for blikkontakt og kyss. Hva slags relasjon vi har, endrer egentlig ikke så mye på det.
Jeg foretrekker gjerne misjonærstillingen, eller at hun sitter oppå meg og vi holder oss tett inntil hverandre. Fellesnevneren er nærheten. Jeg liker å kunne se på den jeg er sammen med og kysse henne. Jeg får ikke mindre lyst til det bare fordi vi ikke har snakket om å møtes igjen.
Med et par kvinner jeg har hatt engangstreff med, har jeg likevel merket en forskjell utover kvelden. Først har de foretrukket stillinger der de vender bort fra meg. Senere, etter at vi har hatt sex én gang, har de ønsket mer nærhet og å være ansikt mot ansikt. Jeg har særlig lagt merke til det når jeg har blitt over natten.
Dette gjelder bare noen få partnere, så jeg påstår ikke at jeg har oppdaget noe som gjelder kvinner generelt. Men når noe gjentar seg, legger jeg merke til det. Mitt eget ønske er omtrent det samme hele veien, mens deres ser ut til å forandre seg.
Jeg har ikke spurt dem om det. Det var uforpliktende møter, og de virket ikke særlig interesserte i å snakke om personlige ting utenom sex. Det forsto jeg. Å be noen forklare hva en bestemt stilling betydde følelsesmessig, føltes som et ganske stort oppfølgingsspørsmål.
Jeg prøver likevel som regel å få i gang litt samtale, om så bare for å komme forbi en klein stillhet. Hvis de vil ligge inntil hverandre, gjør jeg gjerne det også. Derfor lurer jeg på om tiden sammen spiller inn. Litt prat og litt mer kjennskap til hverandre kan kanskje gjøre at nærheten føles annerledes.
Eller kanskje de bare har lyst på variasjon, og så sitter jeg her og lager en hel teori om det.
Jeg vil gjerne høre fra kvinner som kjenner igjen dette. Har det noe å si for hva dere foretrekker, om møtet er uforpliktende eller del av noe mer? Eller kan ønskene endre seg bare fordi dere har blitt mer komfortable med personen ved siden av dere?
