Jeg er 28 og har vært singel i rundt tre år. I det siste har dating stadig havnet nederst på lista mi. Det som overrasker meg mest, er hvor lite det plager meg.
Før likte jeg veldig godt å være i et forhold. Jeg hadde lyst på kjæreste og gledet meg over alt som fulgte med. Derfor er det litt uvant å kjenne så lite interesse nå. Hadde noen spurt meg for noen år siden om jeg kunne trives så lenge uten en partner, ville jeg neppe ha trodd det.
Det er heller ikke sånn at ingen viser interesse. Det skjer ganske ofte, og jeg har vært på et par dater. Mulighetene finnes. Men etterpå får jeg sjelden lyst til å følge opp. Jeg har vært på date, og så kommer liksom aldri trangen til å avtale en ny.
Akkurat det synes jeg er vanskelig å forklare. Jeg kunne fått plass til dating i hverdagen hvis jeg ville. Det er ikke kalenderen som er problemet. Jeg savner bare den forventningen som før gjorde det helt naturlig å rydde plass.
De fleste vennene mine er gift, har kjæreste, holder på med noe uavklart eller er fortsatt opptatt av en eks. Det er nok av kjærlighetsliv rundt meg, og det dukker stadig opp i samtalene våre. Men når jeg hører om deres forhold og forviklinger, sitter jeg ikke igjen med følelsen av at noe mangler i mitt eget liv.
Jeg kjenner ikke noe sterkt behov for å finne noen bare fordi folk rundt meg har en partner, eller en de prøver å komme over. Samtidig husker jeg jo hvor annerledes jeg følte det før. Det er selve forandringen jeg undrer meg over.
Tre år som singel kan høres ut som noe som krever en stor forklaring. Jeg har ingen. Dating har bare blitt mindre interessant.
Har andre hatt det sånn? Kom lysten tilbake etter hvert, eller fortsatte dere å trives med at dating tok mye mindre plass i livet?
