I forrige uke sa partneren min at han ikke hadde fått nok omsorg etter leken vår. Jeg ville ta det på alvor. Samtidig husket jeg hvor overveldet jeg selv hadde vært etterpå, og hvor lite jeg hadde klart å gi.
Vi hadde hatt en intens økt som vi begge hadde samtykket til, med tau, nedsettende ord og slag. Etterpå gråt jeg mye. Jeg prøvde fortsatt å komme meg da han også trengte trygghet og bekreftelse.
Jeg vet hva han trenger å høre i slike stunder: at han ikke er et forferdelig menneske fordi han har vært med på det vi avtalte. Jeg skjønner hvorfor det er viktig for ham. Jeg vil gjerne kunne si det og hjelpe ham med å lande etterpå.
Han prøvde å ta vare på meg også. Han fulgte meg til dusjen for å hjelpe, men vred kranen feil vei, så vannet ble kaldt. Det var et uhell. Det tviler jeg ikke på. Men akkurat da tålte jeg så lite at det plutselige kalde vannet gjorde meg enda mer overveldet.
Det som skulle hjelpe meg, ble dermed enda en ting jeg måtte hente meg inn etter. Da den verste følelsesmessige nedturen min hadde gitt seg, hadde jeg ikke klart å gi ham omsorgen han trengte.
Det er der jeg står fast. Nå kan jeg se behovet hans tydelig, og det betyr mye for meg at han også har det bra. Men der og da gråt jeg og strevde med min egen reaksjon. At jeg visste hva han trengte, betydde ikke at jeg klarte å gi det.
Jeg tenker derfor mye på hva vi kunne ha avtalt på forhånd. Kunne et fast, kjent ritual hjulpet oss begge? Kunne noen enkle spørsmål gitt oss noe å holde fast i? Går det an å planlegge for at begge trenger omsorg samtidig, når den ene knapt klarer å svare?
Jeg vil at han også skal føle seg ivaretatt etterpå. Hvordan får vi til det når jeg fortsatt prøver å komme meg?
