Det er én del av den seksuelle leken partneren min og jeg deler som jeg synes er vanskeligere å snakke om enn selve kinket: tiden etterpå, når tredjepersonen fortsatt er der.
Jeg liker cuckolding, og jeg er til stede sammen med henne når vi gjør det. Det er altså ikke deltakelsen som føles vanskelig. Ubehaget kommer når økten er over. Da synes jeg plutselig det er rart å ha en annen mann rundt partneren min.
Jeg merker det til og med på ordene som brukes om rollen hans. «Konas kjæreste» eller «venn med fordeler» passer dårlig for meg. De får det til å høres ut som om det finnes en forbindelse utover selve møtet. Det vil jeg ikke ta for gitt at det gjør. Jeg liker det vi gjør sammen, men de beskrivelsene gir ham en større plass i livet vårt enn det jeg ser for meg.
Det jeg helst ønsker, er ganske enkelt: Han kommer på besøk, vi gjennomfører det vi har avtalt, og etterpå drar han videre med dagen sin. Men jeg vet ikke om det er en ordning folk faktisk får til, eller om det er noe jeg ikke har tenkt på.
Det vanskeligste for meg er trøst og omsorg etterpå. Jeg forbinder det med romantisk nærhet. Tanken på at han skal trøste partneren min etter økten, plager meg, selv om jeg er komfortabel med den seksuelle delen. Det kan virke som et merkelig sted å sette grensen, men det er der jeg kjenner forskjellen.
Jeg har ikke snakket med henne om dette ennå. Foreløpig er det et ønske jeg har, ikke noe vi har blitt enige om. Jeg vil ta det opp, men prøver å finne ord som forklarer ubehaget mitt uten å gjøre samtalen mer innviklet.
Er det noen som har erfaring med dette? Kan tredjepersonens deltakelse slutte når økten er over, på en måte alle er enige om? Og hvordan forklarer jeg at nærheten etterpå føles som en annen type involvering for meg?
