Når jeg spør folk hva det betyr å ha «game», får jeg svar som nesten høres ut som svar på to ulike spørsmål. Noen menn beskriver sosial teft: å kunne snakke med noen, oppfatte interesse og være trygg nok til å flørte. Kvinner jeg spør, snakker oftere om manipulasjon, særlig når en attraktiv mann bruker det for å få noe overfladisk ut av kontakten.
Da lurer jeg på om vi egentlig snakker om samme oppførsel. Å merke om en samtale går bra, virker nyttig. Å prøve å styre en annens reaksjoner virker slitsomt. Likevel havner begge deler under det samme lille ordet.
Det som gjør meg mer usikker, er at menn som blir beskrevet som gode på dette, også ser ut til å tiltrekke seg kvinner. Men hva kommer først? Er de attraktive fordi de vet hva de skal si? Eller blir det de sier, tatt bedre imot fordi de allerede er attraktive? Det er vanskelig å skille måten noe blir sagt på, fra personen som sier det.
Og så er det selvtilliten. Folk snakker om å øve opp «gamet» sitt som om det er en ferdighet med tydelige tegn på framgang. Men må en kvinne reagere positivt for at en mann skal kunne si at han har blitt bedre? Kan han bli mer avslappet, flinkere til å lytte og bedre til å lese situasjonen uten at noen blir interessert? Teller det, eller vil folk bare si at han fortsatt ikke har draget?
Jeg lurer også på hvor mye av dette man trenger for å ha et bra kjærlighetsliv. Er «game» bare et stort ord for å starte en samtale og vise interesse? Eller finnes det et helt sett med taktikker jeg liksom skal lære meg? Det er ganske forskjellige forventninger.
Jeg kommer stadig tilbake til betydningen av å få litt respons. Det er lett å se for seg at selvtilliten vokser når noen viser interesse tilbake. Hvordan bygger man den før det skjer? Når folk sier at noen må jobbe med «gamet» sitt, hva er det egentlig de ber vedkommende øve på?
