Mannen min sa nei til sex i morges, og jeg kjenner at det fortsatt svir. Jeg elsker ham høyt. Han er den første og eneste jeg har hatt sex med, og vi har mye fint sammen som jeg ikke vil glemme oppi dette. Men akkurat nå føler jeg meg lite ønsket. Jeg hater hvor fort den følelsen tar over.
Jeg har lyst på ham hele tiden. På jobb, mens jeg handler, på tidspunkter da jeg uansett ikke kan gjøre noe med det. Hadde vi hatt tid og overskudd, kunne jeg gjerne hatt sex hver dag, noen ganger mer. Det burde jo være hyggelig å ha så lyst på sin egen mann.
Men han er sliten, eller har ikke lyst. Det er helt greie grunner. Jeg vil at han skal kunne si nei uten å måtte trøste meg etterpå. Likevel synes skuffelsen på meg. Han merker det og får dårlig samvittighet, og dermed sitter jeg der og føler meg både avvist og skyldig.
Jeg har prøvd å ordne mer på egen hånd, iblant flere ganger om dagen når jeg har mulighet. Det kan dempe den fysiske trangen, men savnet etter ham blir igjen. Jeg vil være nær ham og kjenne at han ønsker det samme som meg.
Så begynner jeg å håpe. Kanskje i kveld. Kanskje i morgen tidlig. Før jeg vet ordet av det, gleder jeg meg til noe han aldri har lovet. Når det ikke skjer, blir jeg skuffet over en kveld jeg delvis har funnet på selv.
Når andre kvinner forteller om menn som aldri får nok, blir jeg misunnelig. De ønsker seg litt fred. Jeg har aldri hatt lyst til å si nei til ham, selv når jeg har tenkt at det kanskje ville reddet stoltheten min.
Jeg klarer ikke å ta dette opp med søsteren min eller vennene mine. Jeg er redd de ikke vil forstå, eller at jeg skal få ham til å høres urimelig ut. Han gjør jo ingenting galt ved å ha mindre lyst enn meg.
Så jeg lufter det her. Fortsatt lei meg etter i morges, fortsatt med et ønske om å kunne godta svaret hans uten at skuffelsen står skrevet i ansiktet mitt.
