Tidligere i år traff jeg en mann jeg likte godt. Vi hadde noen veldig fine dater, og den fysiske kjemien var det ingenting å si på. Det var nok mellom oss til at jeg fikk lyst til å se hvor det kunne føre.
Men etter hvert som vi kom nærmere hverandre, ble det tydelig at han ikke var følelsesmessig klar. Han sa at han følte seg ødelagt. Det forrige forholdet hans hadde tatt slutt nesten to år tidligere, men han strevde fortsatt med bruddet.
Jeg fikk inntrykk av at han hadde trodd han var klar for å date igjen. Så ble det mer nært mellom oss, og kanskje oppdaget han at han ikke hadde kommet så langt som han håpet. Det var i hvert fall slik jeg forsto det. Jeg kunne ikke vite akkurat hva som foregikk i ham.
Det jeg visste, var at han trakk seg unna.
Etterpå satt jeg igjen med en vond tanke: Hvis jeg hadde vært bra nok, ville ikke det å være sammen med meg ha hjulpet ham å glemme eksen? Jeg vet at det er mye å legge på noen få fine dater. Likevel var det den tanken som festet seg. Jeg likte ham, det hadde virket lovende, og så klarte han ikke å fortsette.
Nå, seks måneder senere, har han tatt kontakt igjen. Han vil møtes og snakke.
Jeg er nysgjerrig. Klart jeg er det. Jeg husker hvor godt jeg likte å være sammen med ham, og kjemien er ikke glemt bare fordi tidspunktet var dårlig. Når han dukker opp igjen, kjenner jeg på det også.
Men at han vil møtes, sier ingenting om hva som har forandret seg. Jeg vet ikke om han er klar nå, om han ser annerledes på det som skjedde, eller hva han håper skal komme ut av samtalen. Foreløpig har han bare spurt om vi kan snakke.
Jeg prøver å finne ut hva jeg vil, mens den gamle følelsen av ikke å være nok fortsatt henger i. En del av meg vil høre hva han har å si. En annen del husker hvordan det var da han trakk seg unna sist.
Vi har ikke møttes igjen. Han har spurt, og jeg lurer på om et møte kan bli en ny begynnelse, eller om jeg bare havner tilbake i den samme usikkerheten.
