Jeg tror jeg holder på å bli ordentlig forelsket denne gangen. Jeg vet at det er akkurat sånt man sier når man er betatt, men dette føles annerledes. Jeg har kjent henne i over et år. Følelsene har vært der lenge nok til at jeg ikke bare kan avfeie dem som en kort forelskelse.
Det er noe med måten vi passer sammen på. Jeg lurer på om vi rett og slett er skapt for hverandres tull. Det er kanskje ingen stor kjærlighetserklæring, men det beskriver følelsen bedre enn høytidelige ord. Jeg liker henne, og jeg liker tanken på oss to.
Jeg vet også at hun liker meg. Det burde gjøre det enklere. I stedet har jeg gått fra å lure på om det kan bli noe, til å tenke på hva slags liv jeg egentlig inviterer henne inn i.
Jeg prøver fortsatt å bygge meg en framtid. Livet mitt er kaotisk, og mye finner jeg ut av underveis. Jeg kan leve med den usikkerheten selv. Men når jeg tenker på å ha med en jeg bryr meg om, begynner jeg å lure på om jeg kan gi henne det hun ønsker seg.
Jeg har ikke et ferdig og ryddig liv å vise fram. Jeg har følelser som virker alvorlige, og en framtid som fortsatt trenger en del arbeid. Tanken på å få de to til å passe sammen gjør meg både glad og redd. Jeg har lyst til å finne ut hva vi kan bli, men skulle gjerne visst mer om hva jeg kan tilby først.
Derfor vil jeg spørre gifte menn: Hvordan visste dere det? Hva fikk dere til å se på den dere var sammen med og tenke at henne ville dere bygge et liv med? Kunne dere være sikre på det mens resten av livet fortsatt var uavklart?
Jeg forventer ikke at andres ekteskap skal fortelle meg hvordan dette vil gå. Jeg vil bare høre hvordan det kjentes før bryllupet og alle årene sammen, før svaret ble noe man lett kunne forklare i ettertid.
For jeg tror jeg kan komme til å elske henne. Må jeg ha mer på plass før jeg finner ut hvor dette kan føre?
