Etter nesten åtte måneder med kjæresten min har jeg mange grunner til å være glad for forholdet vårt. Han er snill, morsom og avslappet, og han viser mye nærhet fysisk. Han tar initiativ til både planer og kjærtegn. Vi møtes jevnlig, har reist sammen, og jeg har blitt kjent med mange av de gamle vennene hans.
Jeg tviler ikke på at han liker å være sammen med meg. Det jeg ikke helt forstår, er hvor dypt følelsene hans stikker.
Jeg er 29, og han er 31. Dette er bare hans andre forhold. Det første varte i rundt sju måneder. Allerede på vår andre date sa han at han var passiv og uerfaren når det gjaldt forhold. Det tenker jeg på når jeg prøver å forstå det han sier, og alt han ikke sier.
Han tar sjelden initiativ til å snakke om oss. Han setter ikke så mange ord på følelsene sine, og en felles framtid er ikke noe han spontant tar opp. Vi kan ha det veldig fint sammen, samtidig som jeg sitter og lurer på hva forholdet betyr for ham.
Nylig spurte jeg om han kunne tenke seg å møte familien min i høytiden. Han svarte «jeg tror det», og forklarte først at han egentlig ikke hadde tenkt på det. Jeg ble sittende og lure på hvor mye jeg skulle legge i et lite svar på et spørsmål som betydde en del for meg.
Så foreslo han selv at jeg kunne møte foreldrene hans. Ekskjæresten hans møtte dem aldri, så det kjentes lovende. Likevel ble jeg ikke helt klok på hvor vi står.
Jeg er ganske tilbakeholden selv. Noen ganger lar jeg være å si hva jeg føler, fordi jeg er redd for å oppdage at jeg er mer investert enn ham. Jeg venter altså på å høre ting jeg selv er forsiktig med å si.
Jeg er veldig glad i ham. Etter nesten åtte måneder hadde jeg forventet å kjenne meg tryggere på oss, selv om jeg ikke vet når det egentlig skal falle på plass.
Hvordan merker man forskjellen på en som føler mye og sier lite, og en som er fornøyd med forholdet akkurat slik det er? Er vi på vei mot noe sammen, selv om ingen av oss er særlig gode til å snakke om det?
