I nesten fire år trodde jeg at kjæresten min og jeg var på vei mot ekteskap. Jeg var 29, hun var 27, og for meg var dette et forhold som skulle vare. Jeg trodde vi holdt på å bygge et liv sammen.
Så begynte navnet til en kollega å dukke opp stadig oftere. Først var han bare en hun nevnte. Etter hvert ble han en hun sammenlignet meg med. Når jeg spurte hva som foregikk, gikk hun i forsvar. Det gjorde det ikke lettere å legge saken fra seg.
Til slutt innrømmet hun at hun hadde følelser for ham, og gjorde det slutt. Jeg spurte om hun forlot meg for ham. Hun svarte at hun trodde han gjorde henne lykkeligere.
Det var ikke så mye jeg kunne si til det. Det gjorde vondt, men jeg ba henne ikke om å bli. Hun flyttet ut, og jeg prøvde å få livet mitt på plass igjen, uten den framtiden jeg hadde sett for meg med henne.
Omtrent tre måneder senere sto hun gråtende utenfor leiligheten min. Det hadde ikke fungert med kollegaen. Han hadde mistet interessen og begynt å flørte med en annen.
Nå savnet hun meg. Hun sa at hun hadde gjort en feil, og at hun hadde innsett at det var jeg som virkelig elsket henne. Etter å ha hørt hvorfor hun ville dra, var det underlig å høre hvorfor hun ville tilbake.
Jeg hadde ett spørsmål: Hvis det hadde gått bra med ham, ville hun stått her nå?
Hun klarte ikke å svare. Jeg spurte ikke for å sette henne fast. Jeg trengte å forstå hva som hadde forandret seg mellom oss, utover at han hun hadde valgt, ikke lenger valgte henne.
Fellesvennene våre synes jeg er for hard. De mener jeg bør gi henne en ny sjanse. Jeg vet at folk gjør feil, og at nesten fire år sammen betyr mye. Jeg var jo også med på de årene.
Men jeg kommer stadig tilbake til besøket og spørsmålet hun ikke kunne svare på. Jeg har ikke sagt ja til å ta henne tilbake. Er det galt å si nei når jeg fortsatt ikke vet om hun ville ønsket meg hvis han hadde blitt?
