Kjæresten min har alltid foretrukket gull. Det vet jeg godt. Jeg vet også at hun er nøye på klær, tilbehør og smykker, så slike gaver pleier jeg å holde meg unna. Gavestrategien min har stort sett vært å kjenne mine begrensninger.
Da vi snakket om å forlove oss, sa hun at hun ønsket seg et frieri med noe personlig og meningsfullt. Etterpå kunne vi velge en ring hun faktisk hadde lyst til å gå med. Det hørtes ut som en fornuftig arbeidsfordeling. Først følelser, så kvalifisert smykkevalg.
Av familiegrunner som ikke er viktige her, kjøpte vi forlovelsesringen før jeg fikk fridd. Hun valgte en gullring med diamanter, og jeg betalte. Akkurat spørsmålet om hun kom til å like ringen, virket dermed usedvanlig godt avklart.
Til selve frieriet ville jeg lage en ring selv. Jeg er ikke spesielt flink til sånt, og gullsmeden foreslo sølv. Siden hun allerede hadde fått gullringen hun ønsket seg, syntes jeg det var greit. Denne skulle være et minne fra frieriet.
Jeg laget den med flere ringer oppå hverandre, fordi hun en gang hadde nevnt at hun likte den stilen. Det var lenge siden, men jeg husket det og tok det med i utformingen. Resultatet ble litt ujevnt. Mine egne hender hadde tross alt vært involvert.
Så fikk hun vite at den var av sølv.
Hun ble skuffet. Hun sa at hvis jeg kjente henne, ville jeg ha laget den i gull, siden hun ikke brukte sølv lenger. Jeg forklarte at den ikke var ment som en ring hun skulle gå med til daglig. Hun trengte egentlig ikke å bruke den i det hele tatt. Jeg ville gjøre frieriet personlig. Gullringen hun elsket, hadde hun jo allerede.
Den forklaringen hjalp ikke. Hun mente jeg heller kunne ha kjøpt en gullring og fått gravert inn noe som betydde noe for oss.
Jeg trodde det meningsfulle lå i at jeg hadde laget den selv. For henne viste valget av metall at jeg ikke hadde hørt etter. Hun er fortsatt skuffet, og jeg sitter her og lurer på om jeg klarte å bomme på frieriet etter at vi allerede hadde fått riktig ring i hus.
