Jeg er 35 og har vært skilt i to år. Akkurat nå har jeg ikke lyst til å gifte meg igjen. Det er egentlig ganske enkelt, helt til jeg begynner å tenke framover. Da dukker spørsmålet opp: Hva om jeg lar det med ekteskap ligge til jeg er i førtiårene?
Det forrige ekteskapet mitt var verken spesielt vanskelig eller usunt. Kona mi sluttet å elske meg, og til slutt gikk vi hver vår vei. Det er den korte versjonen, men det er også det som skjedde. Det var ingen dramatisk katastrofe som fikk meg til å avskrive hele ideen om å være gift.
Likevel veier spørsmålet annerledes etter en skilsmisse. Ekteskap er ikke lenger bare noe jeg ser for meg en gang i framtiden. Jeg har vært der. Jeg vet at man kan velge hverandre, bygge et liv sammen og likevel ende med å gå fra hverandre.
Nå trives jeg i mitt eget selskap. Jeg bruker tid på meg selv og lever i et tempo som passer meg. Jeg kjenner ikke noe ønske om å finne en kjæreste, og det føles rart å skulle prøve å presse fram den lysten bare fordi jeg snart har enda en bursdag.
Derfor er jeg nysgjerrig på erfaringene til menn som giftet seg da de var førti eller eldre. Ble det vanskeligere å finne noen dere passet sammen med? Var det noe ved å starte et ekteskap da som overrasket dere?
Jeg lurer også på hvor bevisst tidspunktet var. Å bestemme seg for å vente er jo noe annet enn å møte den rette senere i livet. Når noen sier at de er glade for at de giftet seg i førtiårene, handler det om alderen, personen de møtte, eller begge deler?
Jeg trenger verken å høre at jeg har all verdens tid, eller at klokka tikker. Jeg vil heller høre om hverdagen: Hva fungerte, hva var vanskelig, og hva ville dere gjort annerledes?
Akkurat nå passer det meg å være alene. Men dere som giftet dere etter førti: Med det dere vet i dag, ville dere valgt det samme tidspunktet igjen?
