Jeg møtte henne gjennom en venn, og vi har holdt på en liten stund. Vi har vært ute sammen noen ganger, så vi er forbi det punktet hvor hver invitasjon føles som å begynne helt på nytt. Likevel er det én ting som ikke har endret seg: Det er alltid jeg som spør.
Det er også jeg som sender den første meldingen. Skal vi snakke, setter jeg i gang samtalen. Skal vi møtes, tar jeg det opp. Hun svarer, og vi har tilbrakt tid sammen, men jeg aner egentlig ikke hva som ville skjedd om jeg lot være å ta kontakt.
For noen dager siden hadde vi en avtale som jeg måtte avlyse fordi jeg var opptatt. Det gjør det litt vanskeligere å sitte her og telle hvem som har gjort hva. Jeg kan lure så mye jeg vil på hvor interessert hun er, men akkurat denne gangen var det jeg som ikke kunne møte opp.
Jeg sendte henne en melding kvelden etter. Hun svarte, men veldig sent. Nå sitter jeg og vurderer om jeg skal skrive igjen, og gir telefonen langt mer oppmerksomhet enn den fortjener.
Ett sent svar trenger jo ikke å bety noe særlig. Det er mønsteret fra før som gjør at jeg henger meg opp i det. Hadde hun tatt initiativ innimellom, tror jeg neppe jeg ville brukt så mye tid på akkurat denne meldingen.
Jeg har lyst til å se henne igjen. Samtidig skulle jeg gjerne kjent at hun også hadde lyst nok til å foreslå det selv. At det ikke alltid var jeg som måtte få i gang noe mellom oss.
Men siden det var jeg som avlyste sist, blir jeg usikker. Er en ny invitasjon bare en naturlig måte å følge opp på? Eller blir det enda en runde hvor jeg står for alt initiativet?
Svaret hennes ligger der. Jeg vil fortsatt treffe henne. Jeg vet bare ikke om jeg skal spørre igjen.
