Jeg har nylig begynt å gå på dater gjennom apper igjen. Flere ganger har jeg gått hjem med en følelse jeg ikke helt får tak på. Mennene kan være både hyggelige og høflige, og likevel virker det som om de blir litt ukomfortable med hvor jeg er i livet.
Jeg har et liv jeg trives med. Jeg eier boligen min, har orden på økonomien og har jobb og interesser som betyr noe for meg. Venner og familie er en viktig del av livet mitt. Jeg er på reise omtrent halvparten av tiden, har hobbyer og mangler sjelden noe jeg har lyst til å gjøre.
Jeg leser hele tiden og er veldig glad i quiz. Det å kunne litt om mange forskjellige ting er en glede i seg selv. Jeg liker samtaler som får vandre, der noe den ene sier, leder videre til et nytt tema, og begge har noe å bidra med.
Jeg ser på meg selv som nysgjerrig og bevisst på egne og andres følelser. Bare det å skrive dette føles merkelig, som om jeg holder på med en søknad. Det er en del av problemet: Dette er sider ved meg selv jeg setter pris på, men hvordan forklarer jeg det som skurrer uten å ramse opp kvalifikasjoner?
Jeg er ikke ute etter et forhold akkurat nå. Likevel vil jeg at dem jeg dater, skal like meg for den jeg er. Det betyr noe at vi passer sammen intellektuelt og økonomisk, selv om jeg ikke planlegger en framtid med vedkommende.
Det jeg strever med, er inntrykket av at selvstendigheten min skaper avstand. Og jeg sier inntrykk, for jeg vet jo ikke hva de tenker. Ingen har gitt meg noen forklaring. Høflighet sier lite om hvor avslappet noen føler seg, og en date med litt rar stemning beviser ikke hva årsaken er.
Så jeg lurer på om andre kvinner kjenner seg igjen, eller om det er noe ved måten jeg møter dating på. Jeg liker livet jeg har bygd meg. Jeg skulle gjerne møtt noen som også virket glad for å finne meg i det.
