Jeg liker å flørte med kjæresten min. Jeg liker å pynte meg, gjøre litt ekstra ut av meg og vise at jeg har lyst på ham. Det som gjør vondt, er at jeg så ofte føler at det stopper der. Jeg sender noe ut som sjelden kommer tilbake.
Han har mindre sexlyst enn meg, og han blir utilpass av å vise begjær. I starten tenkte jeg at vi bare trengte tid. Når vi ble ordentlig trygge på hverandre, ville det kanskje falle mer naturlig for ham. Nå har det gått flere år, og jeg venter fortsatt.
Ellers har vi det godt sammen. Vi er nære venner, kommer utrolig godt overens, og jeg elsker ham. Nettopp derfor er dette vanskelig å forklare, også for meg selv. Jeg kan være glad i livet vårt og samtidig føle meg dypt uønsket i én del av det.
Jeg har alltid ønsket meg en partner som viser at han er tiltrukket av meg. Et blikk som varer litt, en berøring han selv tar initiativ til. Følelsen av at han søker mot meg uten at jeg først må minne ham på muligheten. Jeg trenger ikke store fakter hver kveld. Jeg vil bare kjenne at noe av lysten går begge veier.
Som regel er det jeg som tar initiativ. Jeg er trygg på kroppen min, sier hva jeg liker og er åpen for både å kle meg ut og prøve rollespill. Noe vekker en reaksjon hos ham, mye gjør det ikke. I det siste har det å by på meg selv begynt å gjøre meg mer sårbar enn selvsikker.
Så er det noe annet som er vanskelig å innrømme: Jeg hadde fått en vane med å late som jeg fikk orgasme. Han trodde derfor at veldig kort stimulering var nok. Til slutt fortalte jeg sannheten, fordi jeg ville gi oss en sjanse til å få det bedre. Han gjorde en innsats en stund, men så dabbet det av. Jeg har fortsatt aldri fått orgasme sammen med ham.
Vi har snakket om alt dette flere ganger, uten at endringene varer. Jeg kjenner at frustrasjon og bitterhet tar plass der jeg før kjente forventning.
Jeg vil ikke gå fra ham. Samtidig lurer jeg på om jeg bruker år på å vente på noe han ikke har et naturlig ønske om å gi. Er det andre som lever godt med en sånn forskjell? Jeg elsker ham, men jeg har det ikke godt med dette.
