Jeg vurderer å be en god venninne på date. Det at vi jobbet sammen, er i hvert fall ikke et problem lenger. Den hindringen forsvant på en måte jeg helst skulle sluppet: Jeg mistet jobben under en nedbemanning for noen uker siden. Vi er fortsatt venner, og det er den delen jeg er mest redd for å rote til.
Jeg er 25, og hun er 24. Vi har kjent hverandre i omtrent to år, siden vi var praktikanter sammen. Jeg har alltid vært ganske tilbakeholden, og forhold har ikke kommet så lett for meg. Hun var veldig hyggelig og hjalp meg med å komme litt ut av skallet. Det var lett å være sammen med henne i en periode da jeg ofte syntes det var vanskelig å bli kjent med folk.
Etter hvert fikk vi begge jobb i selskapet, men hun fikk jobb i en annen by. Vi så ikke hverandre på rundt et år. Nylig flyttet hun hit, og da møttes vi igjen. Det var godt å ha henne i nærheten etter så lang tid.
Da det oppsto en akutt situasjon i familien min, stilte hun opp. Jeg måtte reise hjem i en uke, og hun passet kjæledyrene mine mens jeg var borte. Midt i alt som skjedde hjemme, slapp jeg i det minste å bekymre meg for dem. Det betydde mye at hun hjalp meg med noe så konkret.
Nå tenker jeg på om jeg skal spørre henne ut. Vi slipper å måtte forholde oss til hverandre på jobb hvis det blir rart etterpå. Men vennskapet er jo fortsatt der, og det er viktig for meg.
Ingenting av det jeg har fortalt, betyr nødvendigvis at hun er interessert i noe mer. Hun har vært en god venn. Jeg vil ikke ta omsorgen hennes som et tegn på at hun egentlig går og venter på at jeg skal spørre.
Samtidig er jeg interessert, og tanken slipper ikke helt taket. Har noen vært i en lignende situasjon? Hvordan var det å ville be ut en venn når vennskapet allerede føltes som mye å risikere?
