Vi skulle møtes i dag. To timer før daten avlyste han. Det hadde skjedd noe med foreldrene hans som han måtte ordne opp i. Han beklaget veldig, og jeg sa at jeg forsto. Det gjorde jeg også. Jeg ble bare lei meg samtidig.
Vi matchet på Facebook Dating. Han virket ikke som en som svarte så fort på meldinger, og det var helt greit for meg. Man trenger ikke bli kjent utelukkende gjennom en skjerm før man får møtes. Etter hvert fikk vi avtalt en date, og jeg var glad for at vi hadde kommet så langt.
Så ble han syk og måtte avlyse. Sånt skjer. Vi fant en ny dag, nemlig i dag, og da hadde jeg fortsatt noe å glede meg til. Den første avlysningen føltes ikke som noe nederlag. Vi måtte bare vente litt til.
Denne gangen gjaldt det altså foreldrene hans. I vår alder begynner foreldrene å bli gamle, hvis vi er heldige nok til å ha dem ennå. Noen ganger trenger de hjelp. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd, og jeg sitter ikke her og leter etter hull i forklaringen hans. Han virket oppriktig lei seg. Jeg har ingen grunn til å ikke tro ham.
Det som gjør meg skuffet, er hvor mye som skulle til for å få til dette helt vanlige møtet. Har man brukt datingapper en stund, vet man at veien fra en match til en konkret avtale kan være ganske lang. Endelig skulle vi finne ut hvordan det var å snakke sammen ansikt til ansikt.
Jeg forventet ikke at han skulle dukke opp og være mitt livs store kjærlighet. Jeg hadde bare lyst til å møte ham. Det var nok til at jeg gledet meg, og nok til at det kjennes tomt når det ikke blir noe av.
Det går bra med meg. Akkurat nå vet jeg bare ikke helt hva jeg skal finne på. Jeg hadde satt av tid til en date. Nå sitter jeg her i stedet og synes litt synd på meg selv. Takk for at dere hørte på.
