Jeg har blitt gjort narr av fordi jeg sliter med å finne noen å date. Folk har sagt at det må være min egen feil at ingen ville date meg, som om utfallet alene fortalte dem alt de trengte å vite. Det er særlig den tankegangen jeg ikke får tak på.
Jeg mener selvfølgelig ikke at en manns oppførsel aldri påvirker mulighetene hans. Klart den kan det. Men hvorfor blir manglende hell med dating så ofte behandlet som et bevis på at han gjør noe galt?
Ut fra det jeg selv har sett, virker det som om flere menn leter etter kvinner enn omvendt. Det er et inntrykk fra mine egne erfaringer, ikke noe jeg har tall på. Jeg har også lagt merke til at kvinner jeg synes er attraktive, ofte har en bestemt type de liker. Hvis jeg ikke passer inn i den, er interessen gjerne liten.
Jeg synes ikke de gjør noe galt av den grunn. Alle har rett til å velge hvem de vil date, og ingen skylder meg verken tiltrekning eller et forhold. Jeg kan godta at en kvinne ikke er interessert, uten å mene at hun må forklare seg eller ombestemme seg.
Det jeg ikke forstår, er spranget derfra til at skuffelsen min må være min egen feil. Hvorfor må noen ha skylden? At hun har full rett til å takke nei, sier jo ikke i seg selv noe om hva jeg har gjort.
Rådene kommer gjerne fort: Tren mer. Kom deg ut. Vær mer sosial. Noen ganger kan det sikkert hjelpe. Men rådene blir ofte gitt med en skråsikkerhet jeg ikke kjenner igjen fra hvordan dating faktisk fungerer. Man kan gjøre en innsats uten at noen man liker, liker en tilbake.
Når jeg sier det, ber jeg ikke noen om å skaffe meg en kjæreste. Jeg prøver å forstå hvorfor noe som allerede er nedslående, også skal være en grunn til å latterliggjøre meg.
Hvorfor er det så vanskelig å gi rom for at en mann kan slite med å finne en partner uten at noen har gjort noe galt?
