Mannen jeg nylig har begynt å treffe, er snill mot meg, og jeg liker ham veldig godt. Men vi har ganske ulik erfaring med nærhet. Jeg har hatt to lange forhold og har bare vært intim med de to partnerne. Jeg har aldri hatt noe tilfeldig. For ham har nesten alle erfaringene vært med tilfeldige partnere.
Han har fortalt at han har vært med flere kvinner enn han kan huske. Til slutt sluttet han fordi han ikke lenger kjente seg selv igjen. Jeg er litt yngre enn ham og prøver å forstå hvordan erfaringene hans kan ha preget det som føles kjent og naturlig for ham nå.
Jeg liker at intimitet er varm, rolig og kjærlig. I starten syntes jeg han gikk fort fram og var litt for hardhendt for min smak. Det minnet om det jeg forestiller meg at et tilfeldig møte kan være. Men det er min antakelse; jeg har jo ikke opplevd det selv.
Jeg fortalte ham hva jeg liker, og han har lyttet. Han tar det roligere, bruker mer tid på kyss og nærhet først og er mer forsiktig. Han prøver å bli kjent med meg på den måten også, og det betyr mye. Jeg merker at det jeg sier, faktisk gjør en forskjell.
Men når jeg spør ham om det samme, blir det vanskeligere. Jeg vil vite hva han liker, for det er viktig for meg at han også har det godt. Han svarer at han ikke vet.
Jeg blir gående og lure på hva det betyr. Har han fått særlig anledning til å kjenne etter hvilke små ting han liker? Er han vant til å være mest opptatt av å komme i mål, uten å legge så mye merke til det som skjer underveis? Jeg vet ikke om fortiden hans forklarer noe, eller om jeg leter etter en forklaring fordi vi har så ulik erfaring.
Jeg vil gjerne gi ham den samme oppmerksomheten som han har begynt å gi meg. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal møte et ærlig «jeg vet ikke».
Kan man oppdage gleden i langsommere, mer forsiktige øyeblikk etter mange år med tilfeldige møter? Og hvor mye kan en partner bidra til den oppdagelsen før det blir noe han må finne ut av selv?
