Jeg merker at en kvinnes tidligere forhold og sexliv kan gjøre meg nedfor før jeg engang vet hva jeg skal gjøre med følelsen. Jeg begynner å lure på hvor godt hun likte eksene sine, hvor tiltrukket hun var av dem, og hvordan det er å være med meg sammenlignet med dem. Når de tankene først kommer, er de vanskelige å legge fra seg.
Noe av det handler om kroppen. Jeg kan bekymre meg for om en tidligere partner var større enn meg. Andre ganger handler det om begjær: Hadde hun mer lyst på noen andre? Har det vært en hun var særlig tiltrukket av, på en måte hun ikke er tiltrukket av meg? Jeg har ingen svar, men mulighetene er nok til å plage meg.
Så er det en slags flauhet jeg synes er vanskelig å forklare. Hvis hun har vært intim med en mann som ikke ønsket et forhold med henne, kan jeg føle at han på et vis har kommet bedre ut av det enn meg. Jeg vurderer å bli sammen med henne, men ender med å sammenligne min situasjon med hans.
Det påvirker også hvordan jeg viser følelser. Jeg kan bli selvbevisst når jeg er kjærlig, hvis jeg samtidig forestiller meg at tidligere partnere tok lett på det eller ikke viste henne særlig omsorg. Jeg blir også hengende fast i bilder av det som kan ha skjedd mellom dem. Dette foregår i mitt hode; jeg vet ikke hvor godt det stemmer med hennes opplevelser.
Under alt ligger frykten for at hun velger meg fordi jeg er det beste alternativet blant mennene som vil ha et forhold, mens en annen fortsatt er den hun helst ville hatt. Jeg ønsker å føle meg begjært. At hun vil være sammen med meg, burde bety noe, men jeg fortsetter å lure på om det forteller meg nok.
Dermed gransker jeg både fortiden hennes og min egen plass i livet hennes. Selv det å vise ømhet kan føles sårbart, fordi jeg tenker på menn som ikke er en del av forholdet.
Hvordan håndterer jeg dette? Hvordan slutter jeg å gjøre fortiden hennes til en sammenligning jeg er redd jeg allerede har tapt?
