Jeg er 27 år, singel og vanligvis ganske komfortabel med å gå bort til en kvinne jeg synes er attraktiv. Å starte en samtale er ikke noe enormt hinder for meg. Hvis noen vekker interessen min, vil jeg heller si hei enn å gå resten av kvelden og lure på hva som kunne skjedd.
Jeg synes selv at jeg er ganske god til å prate med folk. Jeg synes også jeg ser nokså bra ut, i hvert fall en sekser hvis jeg absolutt skal sette et tall på det. Det betyr ikke at jeg mener noen skylder meg oppmerksomhet. Men det er noe av grunnen til at jeg synes den stadige mangelen på interesse er vanskelig å forstå.
Etter mitt eget anslag har jeg gått bort til rundt tusen kvinner. Det er mange forsøk på å bli kjent, og fra min side har responsen stort sett føltes kald. Lite vennlighet, lite interesse og sjelden noen følelse av at samtalen kan føre videre.
Når jeg blir frustrert, tar jeg meg i å kalle kvinnene jeg har møtt, overfladiske. Men jeg vet jo egentlig svært lite om et menneske etter en kort samtale. Det jeg kjenner, er hvordan møtene har føltes for meg, særlig når så mange har endt på samme måte.
Jeg er heller ikke like selvsikker hele tiden. Noen ganger blir jeg sjenert underveis, selv om det gikk fint å gå bort. Jeg prøver å være høflig og ordentlig, og jeg mener det godt. Likevel ser det ikke ut til at det jeg selv synes jeg har å by på, skaper noen gjensidig interesse.
Ett avslag er skuffende. Mange på rad begynner å prege deg allerede før du sier hei neste gang. Jeg liker fortsatt tanken på å møte noen, men jeg begynner å bli sliten av at det så ofte stopper helt i starten.
Kjenner andre single menn seg igjen? Får dere kontakt og merker interesse innimellom, eller føles det som avslag etter avslag for dere også?
