I det siste har jeg begynt å ta mer initiativ når jeg er ute. Ser jeg en mann jeg synes er skikkelig kjekk på en bar eller klubb, går jeg bort og sier det. Det sparer meg for en del venting på at ansiktsuttrykket mitt skal klare å formidle en hel åpningsreplikk.
Jeg er ikke spesielt sjenert og har ingenting imot å ta det første steget. Det virker rimelig nok å vise interesse. Der står han og ser bra ut. Her står jeg og kan snakke. Grunnlaget burde være på plass.
Det som overrasker meg, er hvor ofte det stopper nesten med en gang. Han smiler, sier takk og virker glad for komplimentet. Så er samtalen tydeligvis ferdig.
Som regel følger det lite etterpå. Han holder ikke praten i gang, spør ikke etter nummeret mitt og gjør ikke noe tydelig forsøk på å bli kjent. Jeg har levert et kompliment, og han har bekreftet mottak. Ryddig saksbehandling.
Jeg forventer selvfølgelig ikke at alle jeg går bort til, skal være interessert. At jeg synes en mann er attraktiv, betyr ikke at han må føle det samme. Et vennlig takk er et helt fint svar. Jeg blir bare nysgjerrig når det skjer så ofte. Jeg trodde det å være såpass direkte ville føre til litt mer samtale innimellom, selv om det ikke ble noe mer.
Så er det mennene jeg legger merke til at ser på meg gjennom kvelden. Jeg fanger blikkene deres, men de kommer likevel ikke bort. Jeg vet ikke om jeg tolker dem feil, om de kvier seg for å ta kontakt, eller om det å se var hele planen.
Jeg krever ikke at vi utveksler nummer hver gang jeg åpner munnen. Men en og annen replikk til hadde vært hyggelig.
Dere andre kvinner som går bort til menn når dere er ute: Pleier de å føre samtalen videre når dere viser tydelig interesse? Eller blir dere også stående etter et muntert takk, med følelsen av å ha gjort kvelden deres litt bedre og dermed fullført oppdraget?
