Jeg skal på første date i morgen, og her sitter jeg og lurer på om det er hyggelig å ta med blomster, eller om det blir litt mye. Å si ja til daten var visst den enkle delen. Nå har jeg kommet til spørsmålet om blomster.
Jeg liker tanken på å ha med en liten oppmerksomhet som sier at jeg er glad for at vi skal møtes. Blomster kan få fram det uten at jeg trenger å holde en liten tale i døra. Samtidig er det jo første date. Vi skal fortsatt finne ut om praten flyter, eller om vi går tomme for ting å si før vi har bestilt.
Og så er det det praktiske. Tar jeg med en bukett, må noen bære den. Alt etter hva vi skal, kan blomstene fort bli en tredje deltaker på daten, med egne behov. De kan ikke settes fra seg hvor som helst. De vil helst ha vann. Penger har de selvfølgelig ikke med.
En liten bukett virker mindre voldsom. Men nå sitter jeg altså og prøver å regne ut hvor mange stilker som viser interesse uten å antyde at forholdet allerede har tatt et stort steg. Det er mye ansvar å legge på en prestekrage.
Det fine med blomster er jo nettopp at det er en enkel gest. Likevel har jeg klart å gjøre den til noe som krever grundig planlegging. Jeg vil gjerne vise at jeg gleder meg, men vi kjenner hverandre foreløpig ikke godt nok til at jeg vet hvordan det blir tatt imot.
Jeg har ikke bestemt meg. Det frister å gjøre litt ekstra ut av det. Det frister også å møte opp med hendene fri og bare si hei.
Så her er jeg, kvelden før: Jeg gleder meg til daten, men blomstene er fortsatt et åpent spørsmål. Hadde du blitt glad for å få dem på en første date, eller hadde du brukt kvelden på å lure på hvor du skulle gjøre av dem?
