Noen ser ut til å gå inn i dating med en ganske bestemt stilling de skal ha besatt. Litt selskap er hyggelig, men den rette kandidaten bør også kunne bære kofferter og dekke løpende utgifter.
Jeg kjenner en kvinne som tilsynelatende har en slik ordning med kjæresten sin når de drar på ferie. Han betaler alt. Han bærer alle veskene. Han ordner innsjekkingen på hotellet. Hun er på ferie, og han sørger for at ferien finnes.
De er like gamle, noe som nesten gjør det mer imponerende. Han har ikke glidd inn i rollen etter et langt liv med ansvar for en større herregård. Han har tydeligvis kvalifisert seg ved å bli kjæresten hennes.
Kanskje begge er strålende fornøyde. Jeg har ikke fått lese medarbeidersamtalene deres. Men når én person finansierer turen, frakter bagasjen og sørger for at alle kommer seg inn på rommet, har kjæresterollen fått en nokså omfattende stillingsbeskrivelse.
Jeg dater kvinner, så det er der jeg legger merke til denne dynamikken. Jeg møter stadig ulike forventninger til hva det vil si å være sammen. Noen passer godt med mine egne. Andre får meg til å lure på om jeg burde møte i uniform.
Det morsomme er at jeg selv treffer en som gir meg litt av det samme inntrykket. Nok til at jeg ikke ser for meg noe forhold slik ting er nå. Da måtte noe ha endret seg, og jeg er ikke særlig interessert i å starte et oppussingsprosjekt med et annet voksent menneske.
Foreløpig fungerer det fint å holde det uforpliktende. Vi møtes sjelden, og jeg har ingen hast med å få en ny kjæreste. Det ligger ingen stor avgjørelse og venter i kalenderen. Jeg kan trives med det vi faktisk har, uten å gjøre det til noe jeg allerede mistenker at ikke passer meg.
Så jeg lar det være der. Vi treffes av og til. Ingen trenger en utviklingsplan. Og hvis jeg en dag skal overta ansvaret for samtlige kofferter, vil jeg i det minste vite om stillingen innebærer betalt ferie.
