Jeg har et spørsmål til dere menn som trener på treningssenter: Hvis en kvinne ville sjekke dere opp, hvordan skulle hun helst gått fram? Jeg tar gjerne det første steget. Jeg vil bare vite når det passer, helst et sted der ingen svinger en manual.
Jeg hører stadig om menn som er redde for å forstyrre kvinner på trening. Det skjønner jeg godt. Folk er der for å trene, og midt i et sett er kanskje ikke det beste tidspunktet å vurdere en mulig flørt på. Man har gjerne nok med å puste.
Men hva om jeg er interessert? Hva om jeg faktisk har lyst til å gå bort og si noe? Da er i hvert fall spørsmålet om hvem som skal ta initiativet, avklart. Dessverre gjenstår det noen praktiske detaljer.
Er pausen mellom settene en ordentlig pause, eller står du og forbereder deg mentalt på å gjøre beina dine noe vondt? Betyr hodetelefonene «la meg være i fred», eller bare «musikken her inne burde vært forbudt»? Jeg vil helst ikke forveksle en mann som kommer seg etter knebøy, med en som er klar for en prat.
Jeg ser ikke for meg noen stor entré. Jeg skal verken stoppe tredemølla, lene meg på et apparat jeg ikke forstår, eller be om hjelp med vektene som del av en komplisert sjekkeplan. Tanken er å begynne med et helt vanlig hei. Beskjedne ambisjoner, selv i et rom med så mange speil.
Vil dere helst småprate litt først? Få et direkte kompliment? Eller bli spurt om nummeret på vei ut, når ingen av oss prøver å telle repetisjoner? Det siste virker praktisk, men jeg vet jo ikke hva dere foretrekker.
Jeg trenger ingen garanti for et ja. Et vennlig nei går helt fint. Det overlever vi begge, og så kan vi gå tilbake til øvelsen vi uansett prøvde å utsette.
Jeg prøver bare å forstå når en slik henvendelse ville vært velkommen. Å gå bort klarer jeg. Når ville du satt pris på at jeg gjorde det?
