Kjæresten min og jeg har nettopp vært sammen i to år, og planen er at han skal flytte inn hos meg. Vi snakker om fremtiden. Samtidig har jeg begynt å irritere meg over pusten hans. Det er litt upraktisk når man er sammen med et levende menneske.
Det er en bestemt greie han gjør: trekker pusten, holder den og puster høyt ut. Jeg vet at det er en bagatell. Skulle bare ønske den innsikten dempet lyden.
Noen dager er pustingen bare starten. Jeg jobber i barnehage og er utslitt når jeg kommer hjem. Da ber jeg om litt ro. Likevel kan han fortsette å snakke i en halvtime, helt til jeg lukker meg og ikke orker å si mer.
Så kommer spørsmålene. Hva skal vi ha til middag? Hva skal vi gjøre i dag? Det er alltid noe jeg må ta stilling til. Jeg kunne så gjerne tenkt meg én dag der jeg bare fikk sette meg ned og gjøre ingenting, mens han ordnet resten uten å be ledelsen om instrukser.
Han har også begynt å gjenta ord og uttrykk jeg bruker, med en lys stemme. Før syntes jeg det var morsomt og lo. Jeg skjønner at det kan ha blitt tolket som et ønske om flere forestillinger. Men nå har jeg sluttet å synes det er gøy å få mine egne setninger tilbake på den måten.
I dag har han dessuten klaget fem ganger på at jeg har smittet ham. «Dette er din feil.» «Jeg skylder på deg.» Ja, jeg jobber i barnehage. Tydeligvis gjør det meg personlig ansvarlig for smittespredningen, med krav om jevnlige påminnelser.
Hver for seg høres ingen av disse tingene særlig store ut. Derfor prøver jeg stadig å slutte å irritere meg. Jeg skjønner jo hvordan det høres ut når jeg planlegger en fremtid med noen og samtidig ønsker at han kunne puste ut litt annerledes.
Men irritasjonen slipper ikke taket. Vi planlegger fortsatt innflyttingen hans, og jeg henger meg fortsatt opp i disse vanene. Jeg vil gjerne glede meg til mer hverdag sammen. Akkurat nå vil jeg også ha en halvtime med stillhet uten å måtte be om det to ganger.
