Jeg har sagt nei til flere kvinner som har bedt meg ut, selv om jeg hadde lyst til å ligge med dem. Tiltrekningen var der. Men jeg visste at jeg ikke ønsket et forhold med dem.
De var ute etter noe seriøst. Å si ja føltes derfor som å ta imot noe jeg ikke kunne gjengjelde. Jeg var redd for at jeg ville utnytte håpet deres om at det kunne bli mer hvis vi lå sammen.
Så jeg takket nei. Der og da føltes det som mitt ansvar. Det var ikke spesielt tilfredsstillende, men jeg skjønte hvorfor jeg gjorde det.
Etterpå spurte jeg andre om hva de tenkte. Ganske mange, faktisk. De sa at det ikke automatisk var galt å ligge med noen som ønsket et forhold. Noen mente også at jeg hadde gått glipp av opplevelser jeg aldri ville få tilbake. Akkurat det festet seg mer enn jeg hadde ventet.
Jeg visste allerede at jeg hadde takket nei til noe jeg hadde lyst til. Ingen trengte å overbevise meg om at jeg kunne ha likt det. Men når andre beskrev det som bortkastede muligheter, begynte jeg å lure på om jeg hadde vært unødvendig streng med meg selv.
Jeg skjønner at ulike ønsker ikke tar fra et annet voksent menneske muligheten til å velge selv. Likevel visste jeg hvor jeg sto i disse situasjonene: Jeg kom ikke til å ønske et forhold med disse kvinnene. At de var interessert i meg, endret ikke det.
Det som plager meg, er kanskje hvor forskjellig vi så på det som kunne skje. Jeg kunne sett for meg å ha det fint sammen og latt det bli med det. De ønsket et forhold. Jeg ville ikke dra fordel av at vi håpet på ulike ting.
Det skjedde ingenting, fordi jeg sa nei. Nå lurer jeg på neste gang. Hvis jeg er tiltrukket av noen og allerede vet at jeg ikke vil noe seriøst, hvordan ville det føles etterpå om jeg sa ja? Ville jeg vært glad for det, eller ønsket at jeg hadde lyttet til tvilen jeg kjenner nå?
