Når en mann vil ligge med meg, opplever jeg det ikke automatisk som et kompliment. Noen ganger føles det bare som om han forteller meg hva han har lyst på, og forventer at jeg skal ta det som en strålende nyhet om meg selv.
Jeg skjønner at det kan være godt å føle seg begjært. Hvis det er en jeg selv har lyst på, som legger merke til meg og bryr seg om at jeg også har det godt, er det noe annet. Det jeg ikke forstår, er hvorfor interessen hans alene skal gi selvfølelsen min et løft.
Særlig når han knapt kjenner meg. Hva er det egentlig jeg skal føle meg sett for? Jeg vet ennå ikke om han liker å være sammen med meg, respekterer grensene mine eller er nysgjerrig på meg utover muligheten for sex. Tiltrekningen hans svarer på ett spørsmål. Resten står fortsatt åpne.
Så er det spørsmålet om hva jeg får ut av det. Hvis hans nytelse er hovedsaken og min bare er en hyggelig bonus, ser jeg ikke helt hvorfor jeg skal glede meg. At noen har lyst på meg, betyr ikke at vi begge får noe ut av møtet. En middag gjør heller ikke det av seg selv.
Venninnene mine sier at jeg må komme meg ut, slippe meg litt løs og ha det gøy. Jeg vet at de mener det godt. Men når jeg hører om tilfeldige møter, uklare avtaler og noen få meldinger mellom besøkene, blir jeg ikke misunnelig. Tre meldinger i løpet av uka og en tallerken pasta gjør meg ikke særlig fristet.
Det frustrerende er at denne mangelen på begeistring blir tolket som bitterhet. Hvis jeg ikke jakter på oppmerksomhet fra menn, må det visst bety at jeg er skuffet over å få for lite. Da er det vanskelig å forklare at jeg ganske enkelt ikke ønsker det som tilbys.
Jeg sier ikke at uforpliktende sex ikke kan være fint. Andre kvinner trenger heller ikke min godkjenning for å like det. Jeg snakker om oppmerksomhet som virker som den begynner og slutter med kroppen min.
Hvis han vil ha sex, men knapt er interessert i hvem jeg er eller hva jeg liker, hvilken del skal jeg egentlig bli smigret av? Er det flere som hører et sånt tilbud og lurer på hvor komplimentet ble av?
