Jeg henger meg stadig opp i vennedelen av det å være venner som også har sex. Vi liker vel å være sammen? Da burde det ikke være så overraskende om vi spiser noe, henger sammen eller ser en film. Det er ganske vanlige ting å gjøre med en venn.
Men legg til sex og jevnlige samtaler, så begynner jeg å lure på hvor forskjellen ligger. Sett utenfra kan det ligne veldig på dating. Kan det likevel oppleves helt uforpliktende for begge?
Jeg mener ikke at hver middag i hemmelighet er et ønske om et forhold. Jeg lurer på om det går an å ha all den hverdagslige nærheten uten å få romantiske følelser. Er tiden sammen bare en del av vennskapet, eller kan den etter hvert endre hva man ønsker seg?
En film virker i alle fall som et dårlig sted å trekke en tydelig grense. Venner ser film. Kjærester ser film. Folk som ikke helt vet hva de er, har også tilgang til filmer. Selve aktiviteten forteller ikke så mye.
Det er den jevnlige kontakten jeg særlig tenker på. Hvis vi snakker ofte og oppriktig blir glade for å høre fra hverandre, passer det fortsatt fint innenfor avtalen? Eller kan jeg begynne å forvente en plass i hverdagen deres som vi aldri har blitt enige om at jeg skal ha?
Jeg kan godt se for meg at to personer gjør akkurat de samme tingene, men opplever dem forskjellig. Den ene har det hyggelig med en venn. Den andre begynner å få følelser. Derfor er jeg nysgjerrig på hvor folk faktisk setter grensene, utover hva de kaller det de har.
Hvor går grensen for deg? Er det noe du unngår å gjøre for å holde det uforpliktende, eller handler det mindre om middager og filmer og mer om hva du begynner å håpe skal skje etterpå?
