Jeg sluttet å ta initiativ til sex fordi jeg ikke orket flere avvisninger. En del av meg ville se om hun kom til meg hvis jeg ga henne rom til det. Det gjorde hun ikke. Jeg hadde bare ikke regnet med at min egen lyst også skulle forsvinne.
Vi har vært sammen i fem år og er begge i begynnelsen av trettiårene. I starten klarte vi knapt å holde oss unna hverandre. Vi hadde sex så fort vi fikk sjansen. Jeg regnet med at det ville roe seg etter hvert. Men da vi flyttet inn i vår første felles leilighet, stoppet det nesten helt.
Da ble det omtrent én gang i måneden. Jeg hadde like mye lyst som før og prøvde meg de fleste dager. Avvisningene opplevdes kalde. Etter hvert visste jeg hvor vond en ny avvisning kunne være, før jeg i det hele tatt hadde prøvd. Til slutt bestemte jeg meg for å la være og vente på at hun tok initiativ.
I rundt fire år var én gang i måneden mer eller mindre mønsteret vårt. I år har det blitt enda sjeldnere. Før var det månedlig sex med lite entusiasme. Nå skjer det med noen måneders mellomrom og kjennes som en plikt som skal unnagjøres. Jeg savner lidenskapen og spontaniteten, men også følelsen av at hun faktisk har lyst til å være med.
Nå har jeg nesten ikke sexlyst selv. Det kan høres ut som forskjellen mellom oss har jevnet seg ut. Men jeg har det ikke bra. Det er forskjell på å ikke ha lyst lenger og å ha det bra med at det har blitt sånn. Før visste jeg i det minste hva jeg ønsket meg, selv om jeg ikke fikk det. Nå strever jeg med å forklare hva jeg savner uten å late som jeg fortsatt kjenner den samme lysten.
Jeg tenker stadig på noe som skjedde da vi flyttet sammen. Det var problemer med rørene i leiligheten, og hun mente det var min skyld at det tok tid å få dem ordnet. Hun var i utlandet i den perioden. Jeg fikk fortvilte telefoner fra henne hver dag, med gråt og frustrasjon, mens mye av det som måtte gjøres, føltes utenfor min kontroll. Jeg lurer fortsatt på om hun bærer nag til meg for det.
Siden sexlivet endret seg på samme tid, har jeg koblet de to tingene sammen. Noen ganger er jeg overbevist om at hun føler avsky for meg. Men det er min forklaring, ikke noe hun har sagt. Jeg gjetter også på at den sporadiske lysten hennes henger sammen med eggløsning, ut fra hvor regelmessig den dukker opp. Det vet jeg heller ikke. Jeg blir sittende og gjette når vi ikke kommer noen vei med å snakke.
Når mangelen på sex kommer opp, blir temaet skjøvet til side, oversett og glemt. Jeg sitter igjen med de samme spørsmålene. En affære eller et åpent forhold gir heller ingen mening for meg som løsning. Jeg går ikke rundt med masse lyst som venter på en annen kvinne. Den lysten har også blitt borte.
Jeg aner ikke hvordan jeg skal ta dette opp uten at det blir enda en samtale vi aldri fullfører. Jeg klarer å si at vi nesten ikke har sex. Det er vanskeligere å forklare at jeg har sluttet å ha lyst, og at jeg likevel er så ulykkelig.
