Hvis jeg var på vei inn i et seriøst forhold med en kvinne som sa at hun ville vente med sex, hva ville det ærlige svaret mitt vært? Ikke det som hørtes mest tålmodig ut, eller det jeg kunne sagt uten å tenke meg om. Hvor lenge ville jeg faktisk vært komfortabel med å vente?
Hun har vært tydelig på hva hun ønsker. Forholdet går fremover, og vi begynner å bygge noe seriøst sammen. Det er altså en forbindelse der. Spørsmålet er hvordan jeg ville hatt det i et forhold der sex ennå ikke var en del av det.
Først virker det fristende å sette en grense i tid. Noen uker. Flere måneder. Kanskje lenger. Men like lang ventetid kunne kjentes veldig forskjellig, avhengig av hvor nære vi ble og hvor åpent vi kunne snakke sammen. Kanskje ville jeg følt meg trygg og ønsket. Kanskje ville jeg begynt å lure på om vi hadde for ulike forventninger.
Lysten min ville ikke forsvunnet bare fordi jeg var glad i henne. Og ønsket hennes om å vente ville vært like gyldig selv om jeg følte meg klar. Jeg måtte klart å være ærlig om mine egne følelser uten at hun opplevde det som press.
Derfor blir det litt snevert å spørre hvor lenge jeg ville «holdt ut». Jeg ville jo fortsatt valgt å være der, med en person jeg ønsket i livet mitt. Samtidig ville ikke det valget automatisk gjort ventingen enkel.
Så hvis hun var tydelig med meg og forholdet fortsatte å bli mer seriøst, hvor ville grensen min gått? Ville jeg visst det på forhånd, eller først merket det når jeg kom dit?
