Det var hun som tok kontakt først. Jeg kommer stadig tilbake til akkurat det, kanskje oftere enn jeg burde. Før jeg begynte å lure på om jeg skulle sende enda en melding, var det meldinger, telefonsamtaler og tid sammen. Jeg hadde en grunn til å håpe at dette kunne bli noe.
Vi kysset også. Jeg vet at et kyss ikke er et løfte om et forhold, men det gjorde det lettere å tro på det som skjedde mellom oss. Jeg gikk ikke bare rundt og beundret henne på avstand. Vi kom nærmere hverandre, og jeg ble ordentlig forelsket.
Nå sier hun at hun ikke er klar for et forhold. Jeg hører hva hun sier, og jeg vil respektere det. Det vanskelige er å få det til å henge sammen med alt som kom før. Hun som ville snakke med meg og være sammen med meg, føles plutselig langt unna.
Jeg kan ikke peke på én bestemt hendelse som forklarer forandringen. Jeg merker bare avstanden. Jeg savner hvor enkelt det var å ta kontakt før, da jeg ikke måtte lure på om hun egentlig ønsket å høre fra meg.
I går kveld sendte jeg henne en melding. Hun har lest den, men ikke svart. Det er rart hvor mye plass den lille opplysningen tar. Jeg vet at hun har sett det jeg skrev. Jeg vet ingenting om hvorfor svaret ikke kommer, eller om det kommer i det hele tatt.
Jeg vil ikke presse henne til noe hun allerede har sagt at hun ikke er klar for. Samtidig er jeg redd for at det vi hadde, bare skal gli bort mens jeg prøver å finne ut hvor mye avstand hun trenger.
Så her sitter jeg, forelsket i henne, med savn etter nærheten vi hadde og en melding hun allerede har lest. Skal jeg ta kontakt igjen, eller la neste trekk være hennes?
