Kjæresten min og jeg har snakket om å gifte oss. Etter nesten fire år sammen gir det mening på mange måter. Jeg er 38, hun er 40, og vi er gode venner i tillegg til å være kjærester. Vi har felles interesser, liker å snakke sammen og har både nærhet og tiltrekning. Før følte jeg meg trygg på en framtid sammen.
I det siste har jeg blitt mer opptatt av hvor forskjellig vi ser på den framtiden.
Når noe går galt, bruker hun ofte ord som «alltid» og «aldri». Livet hennes vil alltid være vanskelig. Ting kommer aldri til å bli bedre. Jeg hører det og vil holde en annen mulighet åpen. Vi kan finne ut av dette, sier jeg. Vi kan få det bedre.
Som regel blir hun opprørt av det.
Jeg har prøvd å oppmuntre henne til å snakke mindre hardt om seg selv. Jeg har påpekt hvor bastante disse ordene er. Jeg opplever at jeg prøver å gi henne håp. Hun opplever visst at jeg overser det som faktisk skjer. Hun synes jeg svever, mens jeg føler at alle mulige veier videre er stengt før vi får snakket om dem.
Hun har problemer jeg slipper å forholde meg til selv. Det vet jeg. De siste par årene har også vært belastende for oss, selv om jeg mener vi har kommet oss gjennom mye. For meg går det an å erkjenne at noe er vanskelig og samtidig tro at det kan bli bedre. Hun ser ut til å høre håpet mitt som et tegn på at jeg ikke forstår hvor tungt hun har det.
Noen ganger svarer hun fiendtlig. Da handler samtalen snart om hvordan vi reagerte på hverandre, og det opprinnelige problemet blir borte.
Jeg har prøvd å legge dette til side, fordi det er så mye mellom oss jeg setter pris på. Det har ikke skjedd én dramatisk ting som forklarer hvorfor jeg vurderer å gå. Det er denne samtalen som gjentar seg, og tanken på å ha den i tjue eller førti år til.
Jeg mistenker at optimismen min sliter like mye på henne som pessimismen hennes sliter på meg. Det gjør vondt å tenke på når vi liker hverandre så godt.
Vi har snakket om ekteskap. Jeg prøver fortsatt å finne ut om jeg kan si ja til hverdagen som følger med.
