Jeg vender stadig tilbake til to spørsmål som henger sammen, men likevel ikke er helt like: Hva gjør at en kvinne blir tiltrukket av en mann? Og hvorfor forventes det så ofte at han tar det første steget?
Det første spørsmålet får meg til å ønske at tiltrekning kom med en brukbar forklaring. Gjerne noe mer konkret enn «ha selvtillit». Det er omtrent like nyttig som å be en som ikke får sove, om å bli trøtt. Betyr selvtillit å være trygg på seg selv? Å starte en samtale? Å vite når man skal slutte å snakke? Det er forskjellige ferdigheter.
Jeg kan se for meg at man legger merke til utseendet først, og så blir mer interessert fordi han lytter godt eller får folk rundt seg til å slappe av. Jeg kan også se for meg at en pen person mister mye av sjarmen før han er ferdig med den første setningen. Tiltrekning kan visst ombestemme seg uten særlig forvarsel.
Det jeg lurer på, er hvor synlig interessen egentlig er. Se for deg to voksne på en fest, noen meter fra hverandre, som kikker bort på hverandre innimellom. Den ene synes kanskje invitasjonen er åpenbar. Den andre prøver å unngå å tolke vanlig vennlighet som noe mer.
Da blir det andre spørsmålet relevant. Hvis mannen forventes å gå bort, får han også jobben med å tolke signalene og risikere et avslag. Samtidig kan den som ønsker at han skal komme bort, stå og vente på noe han ikke aner at han er ment å gjøre.
Jeg skjønner godt at det er fint når noen tar kontakt og viser tydelig interesse. Jeg er bare nysgjerrig på hvor ofte dette ønsket blir en regel som ingen av dem egentlig har valgt.
Hvis en kvinne liker en mann, hva gjør det lettere for henne å vise det? Og når hun viser det, hva håper hun at han legger merke til? Jeg vil heller høre om akkurat det øyeblikket enn å få enda en mystisk beskjed om å ha selvtillit.
