Hvordan klarer folk å gå bort til en kvinne på et offentlig sted og spørre om nummeret hennes med en viss ro? Jeg er særlig interessert i det som skjer mellom å legge merke til henne og å få fram en normal setning.
I den tenkte situasjonen står jeg på en kafé og klarer fint å bestille kaffe. Taleevnen er altså dokumentert. Så får jeg øye på en kvinne i nærheten, og plutselig virker det som om jeg mangler kvalifikasjonene til å si hei.
Først må jeg finne en åpning. Ikke noe avansert, bare noe naturlig. Det blir straks vanskeligere når setningen får i oppdrag å høres naturlig ut.
Så er det tidspunktet. Står hun bare og venter, eller nyter hun å få være i fred? Så hun bort på meg, eller står jeg tilfeldigvis foran døra? Jeg kan gjøre et flyktig blikk til en omfattende intern høring. Innen alle har forklart seg, er kaffen hennes ferdig.
Det jeg misunner andre, er hvor hverdagslig de får det til å virke. En kort samtale, litt interesse, et spørsmål. Ingen synlig kamp med om «hei» burde vært gjennom en ny språkvask.
Jeg ser ikke for meg at det handler om å finne en replikk som garanterer et ja. Hun kan være opptatt, uinteressert eller bare ha kommet for å kjøpe en muffins. Muffinsen må få lov til å være hovedsaken.
Det jeg vil forstå, er hvordan folk klarer å være til stede lenge nok til å finne ut om det er grunnlag for en samtale. Hvordan merker man at kontakten er velkommen, uten å føre hvert smil som bevis? Hvordan spør man om nummeret hennes uten at spørsmålet vokser til noe enormt?
På den tenkte kafeen står jeg fortsatt med et fullt brukbart ordforråd. Det hadde vært fint å få brukt litt av det før de roper opp bestillingen min.
