I går hadde vi en skikkelig fin dag. Jeg er 40, han er 47, og vi koste oss i bassenget vårt med noe å drikke og musikk i bakgrunnen. For en gangs skyld krevde ettermiddagen svært lite av oss.
Så føltes øyeblikket riktig, og vi begynte å kline.
Det var første gang på 20 måneder. Det er lenge nok til at kyssing begynner å bli noe man husker at man pleide å gjøre, mer enn noe man regner med kan skje en hyggelig ettermiddag.
Men der var vi, i bassenget, og kjemien var der fortsatt. Det var utrolig godt å kjenne det ved faktisk å kysse ham igjen.
Jeg presset ikke på for sex, og han tok heller ikke initiativ til det. Vi klinte, og det ble med det. Ingen kom med noen erklæring om hva som skulle skje videre. Musikken fortsatte i bakgrunnen og hadde heldigvis ingen kommentarer.
Jeg er forsiktig optimistisk. Forsiktigheten har 20 måneders erfaring. Optimismen vil gjerne minne om kyssingen.
Jeg vet ikke om dette betyr at noe er i ferd med å endre seg, eller om vi bare hadde et veldig fint øyeblikk sammen. Jeg har lyst til å kalle det framgang. I går var vi i alle fall i bassenget vårt, nøt hverandres selskap og kysset igjen. Det hadde jeg savnet.
