Det jobber en fyr på et spisested jeg pleier å gå på, og jeg har vært betatt av ham i årevis. Jeg kjenner ham egentlig ikke. Der har forholdet vårt et visst forbedringspotensial. Foreløpig består det av at jeg synes han er kjekk, og at jeg av og til legger merke til at han ser på meg.
Fra min side er tiltrekningen sterk. Derfor har de gangene jeg har tatt ham i å stirre, føltes som små tegn på at det kanskje er gjensidig. Ikke akkurat håndfaste bevis. Ingen trenger å innkalle vitner. Men nok til at jeg fortsetter å lure.
Det som gjør det hele litt komisk, er at han er den eneste jeg har vært fysisk tiltrukket av på nesten ti år. Forelskelseslivet mitt holder omtrent samme framdrift som et stort veiprosjekt. Når det endelig skjer noe, legger jeg merke til det.
Så begynner jeg å tenke på om dette i det hele tatt er noe spesielt for ham. Kanskje han synes mange kvinner er attraktive. Kanskje det som føles så sjeldent for meg, skjer med ham flere ganger i løpet av en arbeidsdag.
Jeg vet jo at jeg gjetter. Jeg aner ingenting om hvem han dater, hva han liker, eller hva han tenker når han ser bort på meg. Jeg vet knapt mer om ham enn hvor han jobber. Likevel har jeg klart å lage en hel teori om hvor ulikt en mulig tiltrekning betyr for oss.
Det er der jeg blir sittende fast. Fordi dette skjer så sjelden med meg, føles det viktig. Hvis han lett blir tiltrukket av folk, er jeg redd det samme øyeblikket knapt betyr noe for ham. Min store begivenhet kan være hans helt vanlige tirsdag.
Men jeg sammenligner jo min egen opplevelse med noe jeg ikke vet om stemmer. Alt jeg faktisk har, er en fyr jeg liker, noen blikk og et sted jeg pleier å spise.
Merker jeg at det er noe mellom oss, og snakker meg selv bort fra det? Eller har jeg gitt noen blikk over et spisested en urimelig stor jobb?
