Jeg ba bestevennen min om hjelp til å treffe noen. Jeg er tjue, er i de siste årene av studiet og har aldri vært i et forhold. Han hjalp til ved å sende meldinger til kvinner fra Snapchat-kontoen min. Der og da virket det som en grei start.
Vi kontaktet ti kvinner. Én svarte. Ingen voldsom uttelling, men det holdt jo til å få i gang en samtale.
I omtrent fire dager skrev hun og jeg sammen hver dag uten å vite hvem den andre var. Hun sendte spill vi kunne spille på tur, og spurte hvordan dagen min hadde vært. Vi hadde fått en liten rutine, mens identitetene våre fortsatt var ute av bildet.
Så sendte hun et bilde av seg selv i dag.
Jeg kjente henne igjen. Vi går på samme studie.
Vi studerer maskinteknikk, og det er ikke mange kvinner på instituttet. Dette var ikke en jeg kanskje hadde sett i en eller annen gang på campus. Hun er en medstudent. Den tilfeldige personen jeg hadde skrevet med, viste seg altså å være en del av studiehverdagen min.
Så vidt jeg vet, aner hun fortsatt ikke hvem jeg er. Det vil jeg veldig gjerne at hun fortsetter med, noe som gjør neste melding litt vanskeligere å formulere.
Det er ingenting galt med henne. Jeg er bare ikke interessert i henne på den måten. Bildet endret ikke det, men det gjorde situasjonen atskillig kleinere. Fire dager med spill og daglige meldinger føles plutselig som ganske mye kontakt å trekke seg fra uten en forklaring.
Jeg har ikke lyst til å bare forsvinne. Hun har vært hyggelig og pratet helt vanlig med meg. Hvis jeg plutselig slutter å svare, blir hun sittende uten å skjønne hva som skjedde. Samtidig vil en forklaring fort kreve at jeg forteller hvem jeg er. Akkurat den opplysningen skulle jeg helst holdt utenfor.
Vennen min hjalp meg med å starte samtalen. Avslutningen ser ut til å være mitt fagområde.
Skal jeg si at jeg ikke er interessert etter alle disse meldingene? Skal jeg slutte å svare? Hvordan kommer jeg meg ut av dette uten at hun oppdager at den anonyme fyren på telefonen hennes også går på studiet hennes?
