Å høre at jeg ville vært en god kone eller en god mor, burde føles fint. Jeg skjønner jo hva som ligger i det. Han ser kanskje for seg et liv med meg. Han tror jeg er en han kan bygge noe godt sammen med. Likevel blir jeg hengende fast i et annet spørsmål: Synes han at jeg er vakker?
Jeg vet litt om noen av kvinnene han var med før meg. Jeg har hørt om dem og sett hvordan de ser ut. Noen var sexarbeidere, og de var utrolig flotte. Men det som sitter mest i meg, er inntrykket av hvor ivrig han var etter å få oppmerksomheten deres. Han gikk virkelig inn for det. Med meg kjenner jeg ikke den samme iveren.
Det er vanskelig å si høyt. Det høres fort ut som om jeg prøver å vinne en konkurranse ingen andre har meldt seg på. Jeg ønsker ikke å snakke ned disse kvinnene. Jeg prøver bare å forklare hvorfor det å bli verdsatt som en trygg og stødig person noen ganger gjør meg usikker.
Jeg føler meg mer som den som støtter ham, enn den han gleder seg over å være sammen med. Selv den formuleringen skurrer litt. Jeg vil jo ikke være et trofé han kan vise fram. Jeg vil kjenne at han føler seg heldig. At han har lyst til å være nær meg. At tiltrekningen er der, uten at jeg må lete etter små tegn på den.
Jeg tenker på hvordan det ville vært for en mann å lure på om noen giftet seg med ham fordi han var pålitelig og omsorgsfull, mens hun egentlig lengtet etter en annen. Jeg skjønner godt at det ville gjort vondt. Man kan bli satt pris på og likevel savne følelsen av å være ønsket.
Kanskje tolker jeg forskjellen feil. Det jeg har hørt om fortiden hans, og det jeg kjenner på nå, er ikke to like tydelige bilder. Det vet jeg. Men spørsmålet kommer tilbake: Når han ser på meg, ser han også en han har lyst på?
