I tre–fire uker trodde jeg at det gikk skikkelig bra mellom oss. Han ga meg masse oppmerksomhet, jeg følte meg ønsket, og jeg så ingen faresignaler. I ettertid kaller jeg det love bombing. Mens det sto på, trodde jeg bare vi var på vei mot noe.
Så ble han stille i noen dager. Det skjedde akkurat da det begynte å føles alvorlig, og jeg hadde fått følelser for ham. Jeg prøvde å få det til å henge sammen: Hvordan kunne han som hadde virket så interessert, plutselig bli borte?
Jeg sendte en talemelding og sa at jeg var irritert og skuffet. Den har jeg grublet på siden. Mest fordi jeg gjorde det helt umulig å skjule hva jeg følte. Han visste at jeg brydde meg. Nå visste han også at det hadde såret meg da han sluttet å svare.
Han gjorde det slutt. Ikke lenge etter stillheten så jeg det som virket som en helt ny Hinge-profil. Akkurat den detaljen var vond. Han hadde tydeligvis overskudd til å lage en ny datingprofil, selv om det var blitt for mye å holde kontakten med meg.
Etter meldingsutvekslingen blokkerte jeg ham. Det gikk fort. Etter flere dager med venting på at han skulle bestemme seg, kunne jeg i det minste ta én klar avgjørelse selv.
Men jeg klarte ikke å slutte å lure på hvordan han reagerte. La han merke til det? Plaget det ham at han ikke lenger kunne se profilen min? Ble han sint et øyeblikk, eller gikk han bare videre?
Jeg har lurt på om han var unnvikende, eller om narsissisme kan forklare noe. Om et av de ordene ville gjort de ukene lettere å forstå. Jeg vet ikke nok til å svare. Jeg vet ikke engang hva han tenkte om blokkeringen, hvis han i det hele tatt oppdaget den.
Jeg ville at det å blokkere ham skulle føles som å ta tilbake kontrollen. Det er litt ubehagelig å innrømme at jeg også ville at han skulle kjenne det. Han kan ikke se profilen min nå. Oppleves det som et tap for ham?
