Hvis jeg vurderer å ha sex med noen, vil jeg gjerne glede meg til det. Det virker som et beskjedent utgangspunkt. Likevel kan jeg se for meg at jeg står ved vasken, ser på høvelen og tenker: Kommer jeg til å legge mer innsats i å gjøre meg klar enn denne personen legger i at jeg skal ha det godt?
Det er valgfritt å barbere seg. Kanskje jeg har lyst på glatte legger. Kanskje jeg ikke orker hele opplegget. Men det å si at jeg ikke gidder å barbere meg bare for å ende opp utilfredsstilt, handler om mer enn hår. Det handler om forberedelser, forventning og lysten til å slippe noen nær. Jeg vil at alt det skal føre til noe godt.
Jeg mener ikke at noen kan love meg en orgasme på forhånd. Kroppen tar ikke imot bestillinger. Jeg vil bare at min nytelse også skal være noe vi begge er opptatt av, og at det er rom for å si hva som føles godt eller be om noe annet.
Som singel må jeg ta stilling til det hver gang: Har jeg lyst til dette? Gleder jeg meg til personen, til muligheten, til selve opplevelsen? Eller håper jeg mest at det blir bedre enn jeg egentlig tror?
Hvis forventningen allerede kjennes som en liste med gjøremål, kan jeg ta den følelsen på alvor. Jeg ser for meg høvelen ved siden av vasken mens jeg bruker et minutt til på å bestemme meg.
