Jeg er en singel mann på 64 år, og jeg prøver fortsatt å finne kjærligheten. Det er en enkel setning å si. Det er vanskeligere å forklare hvor mye av livet jeg har brukt på å tro at selv det å bli lagt merke til var for mye å håpe på.
Jeg ble født med flere genetiske tilstander, blant annet problemer med hypofysen og trekk ved ansiktet mitt som skiller seg ut. Det har preget livet mitt på måter jeg ikke bare kan gjøre noe med. Det har også preget erfaringene mine med kvinner, selv om jeg ikke kan vite hva hver enkelt tenker når hun ser meg.
Det jeg vet, er hvor ofte jeg har følt meg usynlig. Noen ganger har det virket som om jeg var en å øve seg på å flørte med, før en mer attraktiv mann dukket opp. Andre ganger har interessen min blitt møtt som om jeg hadde fornærmet noen. Etter nok slike opplevelser begynte jeg å se på all oppmerksomhet som en sjelden sjanse jeg måtte holde fast ved.
Før ekskona mi og jeg begynte å date, sa hun at hun ikke var tiltrukket av meg. Jeg giftet meg med henne likevel. Den gangen klarte jeg ikke å se for meg noe annet. Å være sammen med noen som ikke hadde lyst på meg, virket mer oppnåelig enn å finne noen som hadde det.
Etter hvert ble det et mønster. Jeg jobbet hardt for å være verdt å beholde, ba om lite og lot mine egne behov ligge. Jeg ble vant til å tenke at jeg måtte gjøre meg fortjent til nærhet. At noen ganske enkelt kunne ønske å være med meg, ble vanskelig å forestille seg.
Et langt liv med ensomhet kan få verden til å kjennes trang. Når andre forteller om frustrasjonen over å føle seg uønsket, kjenner jeg meg igjen. Samtidig tenker jeg på hvor mange som sitter hver for seg med den samme lengselen.
Jeg vet ikke om jeg kommer til å finne kjærligheten jeg leter etter. Men når jeg ser andre som også strever med å bli sett, lurer jeg på om noen av oss kunne funnet hverandre. Jeg prøver fortsatt.
