Jeg har ingen problemer med å ta det første steget. Jeg kan gå bort til en kvinne, starte en samtale og vise at jeg har lyst til å bli kjent. Det som får meg til å miste interessen, er følelsen av at jeg dermed også har meldt meg frivillig til å holde hele samtalen i live.
Når jeg dater, snakker jeg gjerne med flere kvinner og avtaler å møte dem som viser interesse og finner tid. Jeg forventer ikke at noen skal være ledige akkurat når det passer meg. Folk har et liv. Men det er forskjell på å ha mye å gjøre og å overlate alle initiativ til meg.
Jeg merker meg slike ting ganske tidlig. Virker hun glad for å snakke med meg? Bidrar hun med noe utover å svare? Prøver vi å finne en dag sammen, eller forsøker jeg å få en time på et kontor som helst ikke tar imot besøk?
Noen ganger får jeg inntrykk av at en kvinne er tiltrukket av meg, samtidig som hun virker kjølig. Men det er jo min tolkning. Jeg kan ikke bestemme hva hun føler. Det eneste jeg faktisk vet, er hvordan kontakten oppleves fra min side.
Og iblant føles det som en jobb nesten med en gang. Da daler interessen min. Jeg blir ikke mer opptatt av å vinne henne over. Som regel trekker jeg meg unna.
Det er der jeg begynner å lure på meg selv. Merker jeg at interessen ikke er gjensidig, eller reagerer jeg så fort på en kjølig respons at jeg går før noe rekker å utvikle seg? Jeg forventer verken øyeblikkelig kjemi eller en samtale uten pauser. De første samtalene kan være klønete. Det kan mine også.
Likevel vil jeg gjerne kjenne litt varme. Få et spørsmål tilbake. Se et tegn på at interessen min er velkommen, og at vi er to som er nysgjerrige på hvor dette kan føre.
Jeg kan ta det første steget. Jeg vil bare ikke at det andre, tredje og fjerde skal føles som om jeg ber om lov til å fortsette å snakke. Er det stolthet som får meg til å gå da, eller tar jeg bare responsen på alvor?
